BJØRNSTJERNE BJØRNSON 1832-1910

Prestesønn og romsdøl
Bjørnson er prestesønn, født 08. desember 1832 på Bjørgan prestegård i Kvikne i Østerdalen. Han vokste opp på Nesset i Romsdal fra han var 5 år og kom resten av livet til å kjenne seg som romsdøl:

Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjæmme;
thi alt, som jeg ser, har øje og stemme!
Og folket? - Jeg kænner hver eneste mand,
om aldrig jeg så ham. Her er han tolket:
kænner du fjorden, kænner du folket.1)

Han står tidlig fram som en litterær lederskikkelse som omgir seg med et brus av uro. Allerede som 15-åring debuterte han i lokalavisa Romsdal Budstikke med en artikkel inspirert av den franske februarrevolusjonen i 1848, hvor han oppfordrer moldenserne til å feire 17.mai!

Studenten
18 år gammel holdt han sin første, flammende folketale. Han kom i kontakt med Marcus Tanes arbeidebevegelse, og talen var en protest mot utvisningen av en sørjysk revolusjonær. Han ble student i 1852. På "Heltbergs Studentfabrikk" treffer han både Henrik Ibsen, Aasmund Olafson Vinje og seinere også Jonas Lie.

Skribenten
Tidlig var han klar over at det var dikter han ville bli, og avbrøt studiene til fordel for journalistik- ken. Mellom 1854 - 56 var han teater- og litteraturkritiker i Morgenbladet. I løpet av denne tida fikk også antatt et syngespill, men han trakk det selv tilbake.

Fra 1856 ga han ut Illustrert Folkeblad. Da var han 24 år og i dette bladet begynte han å trykke de første bondefortellingene sine.

Teatersjef og Italia.
Fra høsten 1857 til sommeren 1859 var Bjørnson teatersjef i Bergen. Han er 25 år og tar over etter Henrik Ibsen. Teateret var i full oppløsning, men Bjørnson klarte å få orden på sakene.

Høsten 1858 giftet han seg med en av de unge skuespillerinnene ved teateret, Karoline Reimers.

Etter Bergen bodde han to år i Italia. "Den evige stad" - Roma - inspirerte til store perspektiv. Nå får han skrevet ferdig det store historiske dramaet i tre deler om Sigurd Slembe. (1862)

Da han kom tilbake til Norge året 1865, ble han sjef for Christiania Theater fram til 67. Mellom 1866-71 redigerte han Norsk Folkeblad.

Bondefortellingene
Bjørnson ble først og fremst berømt både i Norge og i resten av Europa, for bondefortellingene sine. De brakte noe helt nytt og friskt inn i litteraturen.

Bondefortellingenes langvarige suksess skyldtes ikke minst alle sangene som er skrevet inn i dem. Bjørnsons fetter Rikard Nordraak, var komponist. Han var rask til å tonsette mange av dem, og de ble svært folkekjære i ei tid hvor allsang var mye mer vanlig enn nå til dags.

Disse sangene levde - og lever fremdeles - sin dobbelt- tilværelse; som tekstdeler i bondefortellingene og som frittstående sanger. Bjørnson tok dem da også med i diktsamlinga si med det karteristiske navnet Digte og Sange (1870) 3)

Synnøve Solbakken (1857) handler om den lyse, gode Solveig og den ville Torbjørn som stadig kommer i konflikt med omgivelsene på grunn av det hissige temperamentet sitt. Men som i alle bondefortellingene til Bjørnson, ender alt bra. Torbjørn lar seg til slutt temme takket være Solveigs godhet.

Bjørnson sympatiserte med bøndene og kampen deres for selvstendighet. I dag er han blitt kritisert for å idyllisere bøndenes liv; for å skildrer "bønder i søndagsklær". Men faktum er at hans egen samtid ofte så helt motsatt, både på bøndene og Bjørnsons fortellinger. F.eks. uttalte kritikere dengang at det var for mye "Raasmak og Raatev" i Arne (1859).

Men bondefortellingene er først og fremst karakterstudier, ikke folkelivsbilder. Hvis man tenker på tragedien til Nils Skredder i Arne og Aslak i Synnøve Solbakken, er det heller ingen mangel på realisme i dem.

Skrivemåten i bondefortelligene er ny. Bjørnson bruker korte setninger og han skildrer personenes sinn gjennom handling og replikker, uten forfatterkommentarer.
Her låner han stiltrekk fra islendingesagaen og eventyret.

Faren (1860) er den korteste av Bjørnsons bondefortellinger.

Folketaler og politiker
Bjørnson reiste rundt og holdt brennende taler, han var en ivrig Venstemann og opptatt av alt som rørte seg i tida; sosiale forhold, moral og religion. 2)

Attensytti- og åttiårene ble den voldsomste kamptiden i Bjørnsons liv. Unionsstriden, skandinavismen, demokratiske reformer, norskere språk, norsk teater og folkelig oppdragelse - alt dette var han fremdeles opptatt av. Det dukket imidlertid opp nye spørsmål av politisk, moralsk og religiøs art.

I syttiårene kjempet han mot de konservative på alle områder. Men i åttiårene lå han i strid på flere fronter. Politisk kjempet han mot høyrepartiet som før, religiøst sloss han mot teologene; men i sedelighetsspørsmålet vendte han våpnene to veier, mot de konservative og mot bohemene.

De samfunsaktuelle feidene opptok ham så sterkt i blant, at han ikke fikk ro på seg til å dikte. Han måtte ut for å samle nye inntrykk til diktninga. Det var for trangt i Norge. En følelse han delte med mange samtidige kunstnere. Bl.a. Henrik Ibsen.

I 1873 dro han til Italia og Roma for andre gang. Her skrev han ferdig to skuespill som innledet det realistiske probledramaet i Norden - også en periode kalt "det moderne gjennombrudd".

Realistisk problemdrama
Disse to teaterstykkene var En falitt og Redaktøren som begge kom ut i 1875 og handler om moderne forretningsliv.

I denne litterære perioden var det en tett forbindelse mellom politikk og litteratur, og Bjørnson selv var jo folketaler og politiker framfor noen.

Da han skrev bondefortellingene, hadde han et kristent grunnsyn. Men som så mange andre på denne tida, mistet han troen på Gud. Han ble opptatt av Charles Darwins utviklingslære, og fikk et nytt syn på hvordan livet på jorda hadde oppstått.

Bjørnson skrev store historiske skuespill og aktuelle samtids- drama, bondefortellinger og romaner. Men i dag er det diktene hans vi kjenner best. Fedrelandssangen Ja vi elsker er et av mesterverkene hans.3)

Nobelprisen
I 1903 fikk Bjørnson nobelprisen i litteratur. Han var den første skandinaviske dikteren som ble tildelt denne prisen. Dette forteller litt om hvor høyt han ble verdsatt i egen samtid.

Både i norsk diktnig og i norsk historie spilte Bjørnson en nøkkelrolle. Sjelden har en norsk dikter hatt så mange og omfattende interesser og dyrket så mange ulike sjangrer. Sjelden har noen klart å kombinere diktning og politiske interesser så vellykket. Noen kunne nok synes han var vel taletrengt og og selvopptatt, men få diktere nådde så langt som ham.

"Den store diktersjel må tale alltid og til alle" uttalte han allerede i 1854. Gjennom mer enn et halvt århundre var han talerør for alt nytt som brøt fram i det norske samfunnet. I samtida ble han sett på som nasjonal- skalden Henrik Wergelands arvtager, en posisjon han har beholdt i ettertid.

Ved unionsoppløsninga i 1905 var Bjørnson blitt mer forsonlig i unionsstriden. Fredsarbeidet ble etterhvert den viktigste saken for ham. Da han døde i 1910 hadde han lenge vært selve "lands- faderen" i alle nordmenns øyne.

1) Romsdalen; fra Samlede digtverker utg. 1919-1920

2) Saker Bjørnson var opptatt av; Fyrstikkarbeiderskene i streik
Sedelighetssaken
Ungdommenes oppdragelse

3) Les flere av Bjørnsons dikt.
Mange kan synges på melodier som alle nordmenn kjenner. Lære melodien!

Det ligger et land mot den evige Sne 17. mai -59

Ja, vi elsker dette Landet 1859

Olav Trygvason 1860-62

Bergljot 1860-62

Og ræven laa under Birkerod

Løft dit Hoved du raske Gut

Ingerid Sletten av Sillejord

Salme ll 1. gang i Digte og Sange 2.utg. 1880.